Svein Olav Hansen (1947 - 2023)

Det var med stor sorg, og det som føltes som et slag i magen, vi i dag mottok budskapet om at Svein Olav Hansen var gått bort, 75 år gammel.

Vi visste han var uhelbredelig syk, men ingen av oss så for oss at han verken skulle få med seg den norske seriestarten eller ligaavslutningen til hans kjære Chelsea.

Med Svein Olavs bortgang mister vi mye. En hyggelig og lun fyr. En av våre aller beste spillere gjennom tidene og vår siste ekte bohem. En god skribent som bidro på flere fronter. Ja, og en som i sin tid overbeviste klubbledelsen om at Haugar-drakten måtte endres.

Som ung gutt var Svein Olav en av dem som var best i alt som hadde med idrett å gjøre. Han var den som sprang fortest, hoppet høyest og kastet lengst. Også spilte han fotball. I Vard. I noen uker.

Men alle de andre i "Korea" (Skudenesgata, mellom Håvåsen skole og Haugaland Kraft, på vestsiden av Karmsundsgata) var i Haugar, så "hvis jeg skulle få lov å spille med dem på løkka så måtte jeg pent skifte klubb." Og dermed havnet han i Haugar sammen med resten av Korea-guttene, med cuphelten Paul Tofte og broder Odd i spissen. Dette til tross for at faren, som var ivrig Vard-mann, truet han med at han ikke fikk fotballsko hvis de skulle brukes i Haugar.

Vel på plass i Haugar gikk det fort fremover. Etter noen år på guttelag og en sesong på juniorlaget debuterte han 31.mai 1964 på A-laget, i en kamp mot Ørn Horten. Han ble ganske raskt fast inventar som midtstopper, og utover høsten skrev avisene om en "ypperlig 17-åring som regjerte i de bakre rekker med hurtighet, høyt utviklet hodespill og susende sklitaklinger".

Sesongen 1968 var "Esso" faktisk så god at han ble kalt inn til ungdomslandslaget. Som 3.divisjonsspiller! Dessverre medførte en skade i siste kamp før uttaket at han måtte melde forfall, og det ble aldri noen landskamp på ham, men sammen med lagkameratene kunne han iallfall feire et suverent opprykk til nivå to.

Etter to sesonger på nivå to ble det nedrykk, og, til tross for stadig gode prestasjoner fra Svein Olav, ble Haugar værende på nivå 3 gjennom hele første halvdel av 70-tallet. Det var for øvrig i denne perioden han klarte å overtale klubbledelsen om at Haugar skulle bytte farge på shorts og strømper. Grunnen? Da ble vi like Chelsea.

Parallelt med Haugars tilværelse på nedre halvdel i 3.divisjon ble Vard til "Super-Vard", og da de rykket opp til øverste nivå så måtte laget styrkes. Haugar og Svein Olav ble deres første mål, og etter noen tøffe forhandlinger kunne Svein Olav endelig be faren om nye fotballsko. Etter 265 kamper for Haugars A-lag.

Skader gjorde at han ikke fikk spilt så mye toppfotball som han ønsket, men han fikk nok kamper på øverste nivå til å bevise at han tok nivået, og faktisk fikk han også målt krefter mot selveste George Best i en treningskamp på Stadion.

Deretter ble det spill både i Stord og Solid, og en trenerjobb i Stegaberg, før han vendte tilbake til gamle venner i Haugar for å spille old-boys fotball. Og her ble han resten av livet. Totalt ble det 650 kamper for Haugar, nesten like mange på Old-Boys-laget (261) som på A-laget.

Da beina ikke lenger hadde noe å gi klubben på banen, så gikk han over til å bruke hendene. Og hodet. Han ble fast kåsør på Aldermannslagets møter, der hans slentrende skrivestil lokket frem smilet hos alle som var til stede. Samme lette stil preget også hans intervjuer i Haugarmagasinet, der han var en viktig og fast bidragsyter fra starten i 2009 og helt frem til fjorårets utgave som ble ferdig rett før jul.

Jeg er ikke sikker på om noen av Svein Olavs artikler endte der han trodde de skulle ende når han begynte, men det var alltid engasjerende, selv om det ofte ble en avstikker og to underveis.

Sånt sett er de nokså beskrivende for hvordan vi oppfattet Svein Olav, både som spiller og som menneske. Du fikk ikke nødvendigvis akkurat det du forventet, men det du fikk var alltid mer enn godt nok og som regel veldig underholdende.

Så takk for alt du har gitt oss Svein Olav, og hvil trygt i forvissning om at nå spiller alle Haugar-lag med blå shortser og hvite strømper. Akkurat som Chelsea.

På vegne av alle takknemlige venner i Haugar,

Roald Osmundsen
Daglig leder

1974 - Svein Olav Hansen for Haugar i blå trøye, blå bukse og hvite strømper.
Foto: Haugesunds Avis